I miss you, i miss you..

Where are you and I’m so sorry
I cannot sleep, I cannot dream tonight
I need somebody and always
this sick strange darkness
comes creeping on so haunting every time
and as I stared I counted
webs from all the spiders
catching things and eating their insides
like indecision to call you
and hear your voice of treason
will you come home and stop this pain tonight
stop this pain tonight

Don’t waste your time on me you’re already
the voice inside my head (I miss you, miss you)
don’t waste your time on me you’re already
the voice inside my head (I miss you, miss you)

 

Jeg elsker den sangen. Og den siste delen gjelder så jævlig akkurat nå. Jeg kunne sikkert funnet 10 000 sanger som gjør at det stikker i hjertet, men jeg prøver å ikke høre på de sangene. Jeg ringte han faktisk en gang og sa at han ikke kunne gjøre det slutt med meg, for da mister jeg alle mine rolige sanger (for alle minner meg om han). Den gang visste jeg ikke hvor godt det stemte. Jeg liker ikke romantiske komedier heller lengere. Eller NOE som har med kjærlighet å gjøre. Hjerter, bamser, søte kort, dates, forelskelse. Det er bare bullshit, det forsvinner en dag uansett. (jeg har en litt negativ dag i dag).

Reklamer

Domadidado

Jeg har faktisk gangsperre i magemusklene mine i dag. Ikke værst. Også skal jeg drikke i dag (morgen) spørs hvordan du ser det ann. Og jeg har utrolig lyst på røyk akkurat nå, eller sjokolade. Men jeg har ingen av delene. 

Til høsten må jeg visst flytte alene. Jeg både gruer og gleder meg. Håper det er en mer stabil seng der i hvert fall. Og mer oppbevaringsplass. Jeg hadde trengt noen skuffer og skap. Og forhåpentligvis er det lov til å drikke der i blant. 

Så har jeg tenkt en del. På alt som har skjedd. Og lurer på om jeg gjør feil, for ting føles ikke så veldig bra. Og de blir ikke bedre av den løsningen jeg har valgt. Dette er noe jeg skal fundere på i en eller to dager og så ta en avgjørelse. Jeg er veldig spent på min avgjørelse. 

Men i dag (morgen) kveld skal jeg bare kose meg, og drikke goode øl! Jeg gleder meg. Anything that can take my mind away. Helt utrolig hvor opphengt man kan bli en ting eller person. Det er ikke sunt.

Woomwom

Åh, det var herlig å trene igjen. Jeg føler meg nesten som et nytt menneske! Også har veiene begynt å bli bare, så snart skal jeg prøve meg på jogging også. Det er jeg veldig spent på. På mandag skal jeg bli godisfri IGJEN. Men jeg ser på meg at jeg trenger det. Det er kun en ekstra utgift jeg kan klare meg uten, jeg kan heller bruke pengene på alkohol! For det er noe jeg virkelig trenger for tiden. Upsidedown! Alt. Så jeg prøver bare å glemme. Det er det letteste, og jeg har alltid valgt de letteste løsningene, så hvorfor ikke nå også? 

Til helga er det fest, og jeg har veldig lyst. Men jeg har også veldig dårlig råd. Og neste helg er det klassefest, så jeg må nesten prioritere den i stedenfor. Men. Kanskje. Sparekontoen. Huff.

No gomler jeg godteri så papiret fyker (ikke bokstavlig talt), med en svært dårlig samvittighet. Men jeg skal bli flink snart, så da har jeg nesten lov. Har du lyst har du lov, har du vett lar du vær (jeg har ikke vett). Har du (liksom)?

Nå holder vi på med en kjøkken oppgave, og jeg blir bare mer og mer optimistisk til den. Jeg tror dette prosjektet kan bli veldig bra. Jeg har funnet de perfekte møblene og lampene. Unntatt vegglampene. 

Ååå, jeg får ikke til artige blogger lengere. Humøret er rett og slett bare ikke der lengere.. 😦

Papapapapapaprika

Da var vinterferien over, og jeg sitter nok en gang alene i tbg. I dag hadde jeg tenkt å sitte lenge på skolen for å være sosial, men det hjelper jo ikke når ikke noen andre gidder det samme. Så jeg dro hjem og lagde meg en ordentlig middag, med potet til og med. 

Jeg hater foresten den nye grandis reklamen. papapapapapapapapapapa-paprika! Og i går var jeg faktisk heldig. Jeg satte meg ned i mitt sete ved siden av mor og sønn. Og sønnen satt å sang på nettopp denne irriterende sangen en stund. Så spurte moren meg om jeg ikke kunne flytte meg til et annet sete, siden flyet ikke var fullt så de fikk bedre plass. Det tok meg 2 sek å gjøre d. Så spurte hun om hun det var frekt, jeg sa nei. Men hvis du leser dette, så ja det var egentlig veldig frekt. Fi..e. Men jeg slapp i hvert fall unna synginga til sønn. 

Ser du noen ord som mangler en t, så er det fordi at t-en min er litt treg for tiden. 

Jeg har planer om å bli godterifri igjen. Ikke helt nazi, men ikke langt ifra. Etter en uke i nord føler jeg at jeg har lagt på meg minst 10 kilo. For pappa mente at siden jeg var så sjeldent hjemme så kunne jeg bare spise så mye jeg ville. Og den påstanden levde jeg etter resten av oppholdet. 

Bah…

Doktor doktor

Da har jeg vært hos legen, og jeg har visst unomalt bøyelige ledd. Så jeg må trene opp nakke og skulder musklene mine, samt handleddene. Så skal jeg bli i fin form å slippe smerter i armene. Yeah! Såh, noen som vet om en bra fysioterapeut i Tønsberg? Jeg trenger en time eller to der visstnok. Også sa han til meg at jeg må ikke slutte å trene selv om jeg blir bedre, jeg måtte le. Jeg trodde det var en selvfølge, men jeg gir visst ut feil inntrykk! IM A QUITER ! Eller noe sånt, ikke vet jeg. Vet du? Jeg må også skaffe meg en sånn fancy ting til å ha rundt håndleddet mitt når det blir for vondt. Det har jeg faktisk tenkt på selv lenge.

Jeg måtte også kle av meg helt til bhn slik at han kunne se hvordan jeg beveget armene mine, holdning og trykke på noen plasser for å spørre om det var ømt. Jeg følte meg faktisk dritfeit der jeg sto, og jeg tror han så at jeg var meget ukomfortabel og sa ganske fort at jeg kunne bare kle på meg igjen. TAKK, tenkte jeg da. Tusen takk! (også tenkte jeg at jeg burde ta situps når jeg kom hjem, noe jeg ikke har gjort enda) Men helga er ikke bare burde burde!

Over til noe annet. I dag gikk jeg igjennom klærne mine som ligger i skapet mitt hjemme, og fant ut at jeg kan gi enda 2 poser til til fretex eller noe annet lurt. Jeg er så snill (??). Hjelper de fattige på den eneste måten jeg har råd til, gi bort gamle klær!

Egentlig burde jeg vaske rommet mitt. Jeg ryddet litt i ene hylla min, og den så ikke ut. MASSE støv og drit. Men *plystre*, det har jeg ikke sett! (litt dumt å skrive det i bloggen da men :p Jeg er ikke den SMARTESTE kniven i skuffa 😉 )

Vi har ryddet en del ut av kottet, og der fant vi et «skilt» som jeg har skrevet. «Adgang forbudt for foreldre. Jeg driver og pakker tingene mine, for jeg skal reise»  husker ikke akkurat nå helt eksakt. Jeg holdt på å le meg ihjel. Så leste jeg i en spåkopp jeg laget for lenge lenge siden, du er et apetryne! Og diverse andre teititeter (nytt ord). Nesten så jeg blir flau. Men bare nesten.

Hmm

Jeg har begynt å tenke tanker jeg ikke har tenkt så mye før. Jeg sa alltid til Raymond at jeg ikke ville ha baby, i hvert fall ikke føde den selv. Men nå lurer jeg på hvordan babyen vår ville sett ut. Ingen kunne sett hvem den lignet på, siden vi er så like ( i følge andre). Jeg ser for meg ting jeg bare har tenkt kort på før om framtiden vi kunne hatt. 

Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er en bra ting, at jeg kan gjøre hva jeg vil nå. Reise til utlandet siste året osv. Men det tar ikke noe av sorgen vekk. Det er nesten så den gjør den verre, bare tanken på å være uten han..

Jeg gråter ikke så mye lengere, men det kan komme tårer helt uten forvarsel. Så jeg går med solbriller når jeg går ute, selv om det ikke er sol. Det føles ut som at det er en 1000 kg klump i magen min, og den sørger for å holde meg nede. Jeg kan spøke og le når jeg er med folk, for å skjule sorgen. Men med engang jeg kommer hjem slår den over meg. Og jeg blir så utslitt at jeg ikke klarer å gjøre noe..

:(

Hvordan skal jeg klare å gå ut å møte verden å late som at alt er bra? For det er det ikke. Det er absolutt ikke noe som er bra. Det er vondt. Fysisk vondt iblant og. På rommet mitt er jeg i min lille «trygge» hule, og jeg kan gjemme meg her. Men med engang jeg kommer ut kommer alt til å bli så mye mer virkelig. Jeg vet jeg burde la det begynne å gå opp for meg snart, men det gjør så vondt. Alt føles så tungt. Hele kroppen min protesterer. Så… Hva gjør jeg nå?

Og kan folk slutte å si at det går bra? Det blir ikke å gå bra. Og det er bare salt i såret for meg, for hver gang jeg leser det får jeg et lite håp som dør like etter. Og ingenting blir å ordne seg. Så slutt med det. 

Alt jeg vil er å holde rundt ham, og aldri slippe..